Denne Lørdagen er det treblås instrumentene som står i fokus. På programmet står musikk av Francis Poulenc, Pauline Hall, Madeleine Dring m.m..

Medvirkende: Berit Hella Lindberg - fløyte ,Christine Sandgrind - obo, Håkon Nilsen - klarinett, James Lassen - fagott, Jessica Hill - horn, Inger - Kristine Riber - piano

Kammermusikk for treblås har gjerne vært betraktet som en lettere musikkgenre, ofte kjent som serenader, divertimenti og andre former for musikalsk underholdning. Det er først på 1900-tallet at blåsekvintett med fløte,obo, klarinett, horn og fagott ble ansett som en verdig formasjon for de store komponistene. I motsetning til en strykekvartett, der alle instrumentene tilhører samme instrumentfamilie og er skapt for og samlete perfekt sammen, har instrumentene i en blåsekvintett veldig ulik lyd og beholder den individuelle karakteren selv blandet med de andre i gruppen.

Poulenc Sextet for piano og blåsere (1939): Poulenc hadde sin første store suksess som 18-åring uten en eneste komposisjonstime. Selv etter å ha studert noe, forble han relativt selvlært. Musikken hans er så individuell, at det er nesten vanskelig og forestille seg at noen skulle ha undervist han.

Poulenc regnes som den store etterfølgeren til Faure. Han oppføre seg sofistikert , men var eksentrisk. Mange omtaler han som en splittet kunstnerisk personlighet. "En del munk, en del guttespire". Som de fleste komponister i sin generasjon falt han under påvirkning av Stravinsky og Satie. Men han imiterte dem ikke.

Musikken kan raskt identifiseres med lyse farger, sterke klare rytmer og nydelige harmonier. Han er varmere og mindre intellektuell enn Stravinsky, mer lidenskapelig ,musikalsk og raffinert enn Satie.

På 1920 tallet ble Poulenc en del av Les Six, en uformell sammensetning av franske komponister som ønsker og skille seg fra både impresjonisme og germanisme.

Poulenc kalte sin Sextet for Piano og Blåsekvintett fra 1932-1939 "en hyllest til blåseinstrumentene jeg elsket fra det øyeblikket jeg begynte og komponere"