Billetter kr 200, selges her: http://bit.ly/1HrBdwP

Siden 2009 har Kåre & The Cavemen gjort kun to offisielle konserter i Oslo. Comebacket på Parkteatret 19. juni ble utsolgt på under ett døgn, så de måtte nesten gjøre en konsert til. På Musikkflekken 17. juni er det den originale besetningen som spiller, med materiale fra bandets to første plater. Man kan også forvente ukjente låter og ny musikk laget det siste året.

I juni slipper plateselskapet Round 2 i samarbeid med platebutikken Big Dipper en dobbel vinylutgave av Kåre & The Cavemens klassiske debutalbum «Jet Age». Plata har aldri tidligere vært tilgjengelig i dette formatet. Utgivelsen feires med en sjelden og eksklusiv konsert på Musikkflekken!

Instrumentalbandet fra Harestua ga på 1990-tallet ut to plater som begge står sterkt i norsk rockehistorie. (Andrealbumet «Long day’s Flight till Tomorrow» kom i 2011 på 11. plass i Morgebladets kåring av tidenes 100 beste norske album.) På 2000-tallet ble bandet til vokalbaserte Euroboys, som slapp to album før gitarist Knut Schreiner prioriterte internasjonal aktivitet med Turboneger og produsentjobbing i Norge.

«Jet Age» er en plate med spesiell betydning for bandet. Den var deres kommersielle gjennombrudd, og definerte dem musikalsk og estetisk som noe helt annet i norsk populærmusikk. Inspirert av exotica, billig easy listening, surfefilmer, Dick Dale og Link Wray, representerte Kåre & The Cavemen noe nytt og friskt. Samtidig lyktes de i å sprenge rammene for retro-sjangeren med sofistikerte komposiasjoner og hint av det mørke alvoret i post-«Pet Sounds» Beach Boys og løsslupne Wrecking Crew-sessions. Gjennom årene har platas omdømme vokst jevnt og trutt, og den er nå ansett som en vaskeekte norsk klassiker.

Våren og sommeren 2015 gjør Kåre & The Cavemen noen utvalgte konserter i Norge, med Musikkflekken som en av to i Oslo-området. Bandet trapper opp aktiviteten inspirert av spilleglede og interesse for platene. Knut Schreiner uttaler:
«Det er et spesielt band å spille med. Vi har spilt sammen siden ungdomsskolen og har en kjemi som stikker dypt som musikere og personer. Å spille instrumentalt som et rockeband er dessuten en mer abstrakt mate å kommunisere på, mer som filmmusikk eller jazz. Vi var et annerledes band da, og vi er et annerledes band nå, og det er vi stolte av.»